Hilsen fra Anne

GOD FEST !!
Jeg kjente ikke meg selv igjen på bildet(på bloggen, red anm) ,- så det nok bare bra at jeg ikke kommer; navn og ansikter ville bare ha gjort meg aldeles forfjamsa. Tulla! Hadde vært flott å få se dere alle og minnes litt fra gamle dager. Håper dere får det flott i morgen kveld og en honør til dere som har tatt initiativ til dette.
Sitter her i godstolen med ny pc på fanget. Utforsker nytt terreng og synes det er spennende. Flinke unger hjelper meg fram og det nyter jeg.
Unger, ja. Jeg har tre kjekke barn; egenfødte Edvard på 14 år og døtrene Melat, 12 og Anania 10 som er adoptert fra Etiopia for 6 år siden. De er en sammensveiset og god gjeng med høy partyfaktor, flott humor og dype tanker.
Jeg har også to flotte hunder som i mange år har vært min arbeidskammerater og en vakker nordlandshest som lyder navnet Veslefrikk. Dette utgjør min familie nå etter at jeg tidligere i år ble separert fra barnas far.
Livet mitt har alltid gått i bølgedaler med mange slags opplevelser og erfaringer. Siste året har vi bodd i utkanten av Brønnøysund, nært flere tilbud, butikker, småbåthavna og vi har utsikt mot vest. Det liker ei ordentlig lofotjente som meg, her blåser det skikkelig også. Jeg er ansatt i Helgeland Museum og driver et lite bygdetun i nabokommunen Sømna. Museet har fokus på nyere landbrukshistorie og matproduksjon. Dette er en mangfoldig og interessant utfordring etter i 12 år å ha drevet økologisk gård med tradisjonsmat og turisme. Nå koser jeg meg med mindre frihet, men med en herlig følelse av å være trygg med fast lønn og ferie. Landbrukstilknytningen har jeg også fortsatt ved å være i La Via Campesinas menneskerettighetsgruppe og dessuten jobber jeg med et økologisk prosjekt i Arkhangels fylke i Russland.

Når jeg skal ta et overblikk over hva jeg har drevet med, blir det jammen mye landbruk! Kan vi kalle det «Forebyggende helsearbeid med elementer av rehabilitering « ........ Fikk en slags «dilla» i Eritrea på det å kjenne kulturen sin, - mattradisjoner og røtter.
Etter noen år på gastroenterologisk på Ullevål fikk jeg et engasjement i Utviklingsfondet med ansvar for prosjekter i Eritrea og Tigray i Etiopia. Her jobba jeg i noen år før vi flytta nordover samtidig som jeg fikk en alvorlig amøbeplage på levra etter for mye lokalt øl i «bushen». Ettter lang tids sykdom ble jeg frisk og har egentlig aldri kommet tilbake til sykepleien. Har prøvd noen ganger, men ikke liker jeg å være leder, ikke orker jeg helgevakter eller uniform, så det var egentlig bare å ta på seg kjeldress og arbeidshansker og hive seg på traktoren.
Ellers har jeg blitt bitt av hestebasillen og i sommer var vi 9 damer på 5dagers ridetur i fjellene. Om 3 år fyller jeg 50 ( hjelp) og da planlegger vi ridetur i Pyreneene ! Noen som har lyst til å bli med? Er glad i litteratur og er med i en lesesirkel, Boller og Bøker. Det er artig!

Sånn går dagene med gleder og sorger, gevinster og tap. Jeg har et liv med svært mye å være glad og takknemlig for, men kjenner også til maktesløsheten og de tunge ting i livet. Har noen lyst til å dele, ta gjerne kontakt.

Da ønsker jeg dere alle enda en gang stor og heftig fest, ei varm adventstid og alt godt!
Klem fra ho Anne.

Klasseliste (ajour 8.11.07)

Her finner dere et bilde av klasselisten for H-84. Klikk for større bilde!

Hilsen fra Bjørg i Abeche i Tchad

Abeche, Tchad Mandag 12.11.07



Hei alle sammen.

Håper dere har det bra.
Jeg er i Tchad på et kortidsoppdrag for KN. Er med i beredskapsgruppa deres innen psykososialt arbeid og helse/hygiene, er jo helsesøster med videreutd. I psykiatri og utviklingsarbeid.

Jeg har arbeidet i Afrika før, 6 år i Mali for Frikirken, og erfaringen derfra er viktig, sammen med språkkunskaper i engelsk og fransk.
Her i Tchad jobber jeg for Luthersk Verdensforbund iet prosjekt for internt fordrevne flyktninger på grensen mellom Tchad og Sudan, Darfur område.

Her litt fra et brev jeg skrev for ei uke siden. Det blir ikke noe arbeid i Abdi akkurat nå, så jeg reiser ned til flyktningeleirene i Koukou om et par tre dager og starter opp arbeidet der så langt jeg kommer.

Det er et høyrisiko område her i østre del av Tchad, men vi har hatt det ganske rolig.

Her kommer brevet fra sist uke.

Send meg gjerne en mail.
Jeg tenker på dere alle, skulle gjerne vært sammen med dere.

Hilsen Bjørg

Jeg er fortsatt i Abeche. Jeg holder fortsatt på med å forberede arbeid innen vann, sanitet, hygiene og helse i Abdi distrikt tre timer lengre sør. Det var Uncef som mente at dette er det området i nærheten med størst udekket behov innenfor denne sektoren. Vi har vært på flere turer til området for se hvordan situasjonen er, og nå er jeg igjen alene til å ta meg av denne sektoren. Jeg håper det kommer ned en vann- inngeniør snart, som kan mer om dette vanntekniske og som jeg kan samarbeide med. Ellers er det ikke bestemt helt sikkert at vi skal gjøre dette arbeidet i Abdi, eller på hvilken måte vi skal drive arbeidet. Men jeg er rundt på møter, og besøker forskjellige offentlige kontorer, UN kontorer osv. for å finne ut av arbeidsmetoder, hva er gjort fra før, hvem vi kan samarbeide med, og hva som er behovene. Det er litt vanskelig å besøke folk i landsbyene og og prate for mye med dem så lenge alt er så usikkert, så det gjenstår endel der. I Abdi distrikt bor de internt fordrevne flyktningene sammen med lokalbefolkningen og det er praktisk talt ikke flyktningeleirer. Det positive med det erat når vi bygger en brønn, vil folk ha bruk for den selv om flyktingene flytter på seg. Sjefen i området, tror at flyktningene kommer til å bli i området.

I går hadde jeg en rolig søndag. Var i ei kirke som vi samarbeider med. Den heter ACT som vår otganisasjon(Action Churches Together), men initialene betyr noe annet. De begynner gudstjenesten kl åtte, og jeg tror jeg var hjmme igjen kl 12. Det er så rart å høre salmer sunget av dem, for de synger melodiene helt annerledes, og alle synger på sin måte. Det gode med det er at jeg kan synge uten å kunne sangene, for jeg bare følger sånn cirka de andre og det fungerer bra. Det går på frank, arabisk og flere andre språk. I Tchad er det over 150 språk, så det er nok å ta av. Jeg er litt stolt av meg selv for å holde ut fire timer på vonde trebenker, men disse folkene sitter der hver søndag. Vi har det godt hos oss i Norge.
Ellers ble jeg invitert hjem for å spise hos Hawa, ei dame fra Ghana. En av mine medarbeidere i ACT er fra Ghana og han spiser der hver søndag. Jeg traff Hawa på et møte med guvernøren tirsdag, og pratet endel med henne da. Hun jobber sammen med en gynekolog, dr Edith, og jeg fulgte en medarbeider til sykehuset for å bli undersøkt av gynekologen på lørdagen. Så i går satt vi sammen i bakgården og renset løk Hawa og dr. Edit fra Niger og jeg. Det var koselig. Spiste etterpå sammen med dem og ei jente fra Rwanda og ei fra Den Sentralafrikanske Republikk, i tillegg til alle disse Ghana-erne.

Vår nye sjef er kommet fra Holland, via Genev. Han har mange planer og formidler hva ledelsen i LWF (Lutheran World Fudereation). Vi skal ha en dag i slutten av uka og prate om hvordan vi skal legge opp arbeidet med vann, sanitet, hygiene og helse videre. Jeg hadde håpet at jeg kunne få ei uke fri og reise hjem nå midtveis av tiden min. KN pleier å gi folkene sine det. Men her er jeg den eneste som ikke er i Lutersk Verdensforbund, og deres regler er annerledes enn våre. Det som er litt dumt er jeg ble lovet dette før jeg reiste, og at ingen har kunnet fortelle meg hva reglene er, og de er vel ikke helt bestemt enda. Vi skal vist bestemme endel av dette selv her ute. Men noe tur hjem sånn midtves blir de nok ikke.

I dag har jeg vært på et møte sammen med ansvarlig lege for Abdi distriktet og jeg har blitt presentert for helsesjefen i hele Ouadai området. Han sier han synes det er bra det vi har tenkt å gå i gang med å gjøre. Men han er også ekstra forsiktig og vil se vår avtale med de Tchadiske myndigheter som alle er nå etter denne barne kidnappings- skandalen. Tenk til denne lille byen jeg bor i nå kom det ti-tolv franskmenn i svarte uniformer og prøvde å gjennomføre å ta ut 103 små barn fra Tchad. De mente barna var foreldreløse, men det viser seg at endel av dem ikke er uten familie. Uten å informere familien, myndighetene eller noen andre, prøvde de å laste disse barna i et fly kl 04.00 på natta. De hadde tatt på dem bandasjer og sa at de trengte behandling i Frankrike. Det er jo helt vilt.

For oss som jobber her i internasjonale hjelpeorganisasjoner, merker vi at myndighetene er blitt mye strengere med alt. Visumreglene skjerpes, og biler blir gjennomsøkt. Guvernøren inviterte oss til møte, og han bad om at alle internasjonale organisasjoner innfinner oss hos ham for å presentere oss. Det har ACT heldigvis allerede gjort da vi startet opp arbeidet i juli.

Folk er redde og sinte på alle hvite, og i kirka gikk mødre med små barn vekk fra meg med barna sine... Jeg er jo vant til heller å være av dem som sitter er med barn i fanget.

Vi hadde heldigvis en tur til Abdi -og distriktet rundt sist onsdag. Det er godt å komme ut litt. Fortsatt er det unntakstilstand i landsdelen, og alle må være inne kl 18.30. Det har ikke vært mye uro og geriljaherjinger i det siste, og vi kan jo håpe og be om fred. Jeg er tilbake på kontoret/hjemmet kl 17.00, for sjåførene slutter da, og vi får ikke gå ut alene eller kjøre bilene selv.

Jeg bor fortsatt på kontoret sammen med en internasjonal flokk av mannfolk, savner dere jenter. Må stadig ut en tur på kjøkkenet for å få en jenteprat med kokka. Fortsatt sover jeg ute i bakgården, og i helga hadde jeg ikke noe rom, alt var fullt. Det er litt ubekvemt å sove ute når en har diarè (men det varer ikke lenge), men ellers er det nydelig å ligge der og se på stjernene når jeg våkner opp innimellom av imamenes bønnerop. Jeg kan til og med slenge over meg soveposen innimellom.

Så alt i alt, har jeg det veldig bra. Men om jeg savner dere....? Det gjør jeg. Skulle gjerne vær på helsestasjonen eller Krossen, for det arbeidet kan jeg (litt ihvertfall) og føler meg konfortabel med. Her går jeg litt blindebukk. Og jeg savner familien, venner, bøker, naturen osv. Menjeg har det også godt. Treffer mange spennende mennesker, og tror jeg er med på noe viktig.
Masse hilsen Bjørg

Hilsen fra Kjell Magne, Mali

Kjære dere,

Så hyggelig å få en invitasjon om klassetreff. Jeg skulle betalt mye for å kunne komme men på grunn av arbeidet og avstanden er det dessverre umulig.
Jeg håper at jeg kan komme på 25 års treffet. Når man ser slike tall begynner man å forstå at en begynner å bli litt gammel selv om en ikke føler seg så gammel.

Det er alltid vanskelig å vite hva en skal ta med i en liten oppdatering.
Ikke minst fordi jeg syntes det har skjedd så mye siden årene på sykepleierhøgskolen. Og noen av dere vet mere om meg og mitt liv enn andre.

Hvis jeg ikke regner med alle dyrene våre er vi seks stykker i familien.
Etter å ha fått tre gutter(10,7 og 5 år)fikk vi ei lita jente som er litt over et år nå. Vi koser oss svært mye med henne.

Vi arbeider som misjonærer i Mali, Vest Afrika. Det har vært og er mange utfordringer men etter fire år synes vi at vi har kommet oss godt i gjenge.
Det er morsomt å kunne kommunisere på lokalspråket Fulfulde. Men det har vært frustrerende å lære det. Det er en avansert gramantikk og et stort ordforåd. Språket har 22 "kjønn" eller ordklasser samt at verbene forandrer konsonater og vokaler både foran og etter stammen. Men det er morsomt å gå opp i fjellene i flere timer, møte folk, se ungene løper og gjemmer seg fordi det er første gangen de har sett hvit, og kunne snakke med dem på deres språk.

Mali er et av verdens flateste land. Jeg var litt sint på Gud som ville sende meg til et så flatt land. Med min indentitet som fjellmann var det vanskelig å forstå. Men Gud vet hva han gjør på og der vi bor begynner det en del fjell. Og på vår side av elefantresovaret er det en fjellrekke/platå på 80 km. Fjellene er ikke mere enn litt over 1000 meter men med tempraturer mellom 40-50 grader kan en få utfordrende turer.

Vi har tenkt å være her i fire år til. Det er nesten et minimum av tid.
Det tar lang tid før en kan begynne å arbeide skikkelig. Både språk og kultur er store utfordringer. Vår misjon som er et samarbeid med fire andre kirker i vestafrika har et stort Norad støttet prosjekt. Vi er ikke direkte involvert i det. Vi arbeider med å etabelere en kirke i området.Mye av vårt arbeid er med og i sammen med de lokale kristne.

Dagene går raskt det er mere enn nok å sette fingrene i. Jeg er helse ansvarlig for vårt team men vil fra neste år av være helseansvarlig for alle misjonærene. På den måten får jeg brukt min sykepleierutdannelse. Selv om jeg ikke arbeider formelt med helse er det faktisk min sykepleierbakgrunn jeg bruker mest. I følge en FN rapport var vårt område det farligste område i verden sett i forhold til dødelighet på grunn av sykdom. Statistikken er at fire av syv barn dør før de er fylt fem år.

Vi tror at barna har det bra og vi sender dem ikke vekk for å gå på skole.
Vi har egen lærer fra Norge. Men allerede nå ser vi at det blir vanskelig å ha denne form for skole utover ungdomsskolen. Vi har prøvd så vidt lokal skole men både nivået, pedagogikken og avstraffelsesmåtene har gjort det vanskelig å delta der.

I fjor overtok vi mitt barndomshjem og planlegger å bo der etter at vi er kommet hjem fra Mali. Vi tok ut vår del av arven samt har snille søsken som har latt oss utsette en del av utbetalingen av dem til vi flytter hjem. Min mor bor der nå og vi er der kun noen uker hver sommer.

Dette er min lille oppdatering/informasjon til dette klassetreffet. Det er svært fint at dere får til disse treffene. Hilsen til alle og Guds fred.

På bildet ser dere fra venstre: Jon Gabriel (5), Josef (7), Reuben (10), kone Katie, Maria (1) og meg

Kjell Magne

Hei, Skriv en hilsen og send den på epost til meg

Velkommen til å skrive en hilsen, gjerne med noen bilder fra livet ditt frem til nå!
Send innlegget ditt til tvolden@broadpark.no