Hilsen fra Bjørg i Abeche i Tchad

Abeche, Tchad Mandag 12.11.07



Hei alle sammen.

Håper dere har det bra.
Jeg er i Tchad på et kortidsoppdrag for KN. Er med i beredskapsgruppa deres innen psykososialt arbeid og helse/hygiene, er jo helsesøster med videreutd. I psykiatri og utviklingsarbeid.

Jeg har arbeidet i Afrika før, 6 år i Mali for Frikirken, og erfaringen derfra er viktig, sammen med språkkunskaper i engelsk og fransk.
Her i Tchad jobber jeg for Luthersk Verdensforbund iet prosjekt for internt fordrevne flyktninger på grensen mellom Tchad og Sudan, Darfur område.

Her litt fra et brev jeg skrev for ei uke siden. Det blir ikke noe arbeid i Abdi akkurat nå, så jeg reiser ned til flyktningeleirene i Koukou om et par tre dager og starter opp arbeidet der så langt jeg kommer.

Det er et høyrisiko område her i østre del av Tchad, men vi har hatt det ganske rolig.

Her kommer brevet fra sist uke.

Send meg gjerne en mail.
Jeg tenker på dere alle, skulle gjerne vært sammen med dere.

Hilsen Bjørg

Jeg er fortsatt i Abeche. Jeg holder fortsatt på med å forberede arbeid innen vann, sanitet, hygiene og helse i Abdi distrikt tre timer lengre sør. Det var Uncef som mente at dette er det området i nærheten med størst udekket behov innenfor denne sektoren. Vi har vært på flere turer til området for se hvordan situasjonen er, og nå er jeg igjen alene til å ta meg av denne sektoren. Jeg håper det kommer ned en vann- inngeniør snart, som kan mer om dette vanntekniske og som jeg kan samarbeide med. Ellers er det ikke bestemt helt sikkert at vi skal gjøre dette arbeidet i Abdi, eller på hvilken måte vi skal drive arbeidet. Men jeg er rundt på møter, og besøker forskjellige offentlige kontorer, UN kontorer osv. for å finne ut av arbeidsmetoder, hva er gjort fra før, hvem vi kan samarbeide med, og hva som er behovene. Det er litt vanskelig å besøke folk i landsbyene og og prate for mye med dem så lenge alt er så usikkert, så det gjenstår endel der. I Abdi distrikt bor de internt fordrevne flyktningene sammen med lokalbefolkningen og det er praktisk talt ikke flyktningeleirer. Det positive med det erat når vi bygger en brønn, vil folk ha bruk for den selv om flyktingene flytter på seg. Sjefen i området, tror at flyktningene kommer til å bli i området.

I går hadde jeg en rolig søndag. Var i ei kirke som vi samarbeider med. Den heter ACT som vår otganisasjon(Action Churches Together), men initialene betyr noe annet. De begynner gudstjenesten kl åtte, og jeg tror jeg var hjmme igjen kl 12. Det er så rart å høre salmer sunget av dem, for de synger melodiene helt annerledes, og alle synger på sin måte. Det gode med det er at jeg kan synge uten å kunne sangene, for jeg bare følger sånn cirka de andre og det fungerer bra. Det går på frank, arabisk og flere andre språk. I Tchad er det over 150 språk, så det er nok å ta av. Jeg er litt stolt av meg selv for å holde ut fire timer på vonde trebenker, men disse folkene sitter der hver søndag. Vi har det godt hos oss i Norge.
Ellers ble jeg invitert hjem for å spise hos Hawa, ei dame fra Ghana. En av mine medarbeidere i ACT er fra Ghana og han spiser der hver søndag. Jeg traff Hawa på et møte med guvernøren tirsdag, og pratet endel med henne da. Hun jobber sammen med en gynekolog, dr Edith, og jeg fulgte en medarbeider til sykehuset for å bli undersøkt av gynekologen på lørdagen. Så i går satt vi sammen i bakgården og renset løk Hawa og dr. Edit fra Niger og jeg. Det var koselig. Spiste etterpå sammen med dem og ei jente fra Rwanda og ei fra Den Sentralafrikanske Republikk, i tillegg til alle disse Ghana-erne.

Vår nye sjef er kommet fra Holland, via Genev. Han har mange planer og formidler hva ledelsen i LWF (Lutheran World Fudereation). Vi skal ha en dag i slutten av uka og prate om hvordan vi skal legge opp arbeidet med vann, sanitet, hygiene og helse videre. Jeg hadde håpet at jeg kunne få ei uke fri og reise hjem nå midtveis av tiden min. KN pleier å gi folkene sine det. Men her er jeg den eneste som ikke er i Lutersk Verdensforbund, og deres regler er annerledes enn våre. Det som er litt dumt er jeg ble lovet dette før jeg reiste, og at ingen har kunnet fortelle meg hva reglene er, og de er vel ikke helt bestemt enda. Vi skal vist bestemme endel av dette selv her ute. Men noe tur hjem sånn midtves blir de nok ikke.

I dag har jeg vært på et møte sammen med ansvarlig lege for Abdi distriktet og jeg har blitt presentert for helsesjefen i hele Ouadai området. Han sier han synes det er bra det vi har tenkt å gå i gang med å gjøre. Men han er også ekstra forsiktig og vil se vår avtale med de Tchadiske myndigheter som alle er nå etter denne barne kidnappings- skandalen. Tenk til denne lille byen jeg bor i nå kom det ti-tolv franskmenn i svarte uniformer og prøvde å gjennomføre å ta ut 103 små barn fra Tchad. De mente barna var foreldreløse, men det viser seg at endel av dem ikke er uten familie. Uten å informere familien, myndighetene eller noen andre, prøvde de å laste disse barna i et fly kl 04.00 på natta. De hadde tatt på dem bandasjer og sa at de trengte behandling i Frankrike. Det er jo helt vilt.

For oss som jobber her i internasjonale hjelpeorganisasjoner, merker vi at myndighetene er blitt mye strengere med alt. Visumreglene skjerpes, og biler blir gjennomsøkt. Guvernøren inviterte oss til møte, og han bad om at alle internasjonale organisasjoner innfinner oss hos ham for å presentere oss. Det har ACT heldigvis allerede gjort da vi startet opp arbeidet i juli.

Folk er redde og sinte på alle hvite, og i kirka gikk mødre med små barn vekk fra meg med barna sine... Jeg er jo vant til heller å være av dem som sitter er med barn i fanget.

Vi hadde heldigvis en tur til Abdi -og distriktet rundt sist onsdag. Det er godt å komme ut litt. Fortsatt er det unntakstilstand i landsdelen, og alle må være inne kl 18.30. Det har ikke vært mye uro og geriljaherjinger i det siste, og vi kan jo håpe og be om fred. Jeg er tilbake på kontoret/hjemmet kl 17.00, for sjåførene slutter da, og vi får ikke gå ut alene eller kjøre bilene selv.

Jeg bor fortsatt på kontoret sammen med en internasjonal flokk av mannfolk, savner dere jenter. Må stadig ut en tur på kjøkkenet for å få en jenteprat med kokka. Fortsatt sover jeg ute i bakgården, og i helga hadde jeg ikke noe rom, alt var fullt. Det er litt ubekvemt å sove ute når en har diarè (men det varer ikke lenge), men ellers er det nydelig å ligge der og se på stjernene når jeg våkner opp innimellom av imamenes bønnerop. Jeg kan til og med slenge over meg soveposen innimellom.

Så alt i alt, har jeg det veldig bra. Men om jeg savner dere....? Det gjør jeg. Skulle gjerne vær på helsestasjonen eller Krossen, for det arbeidet kan jeg (litt ihvertfall) og føler meg konfortabel med. Her går jeg litt blindebukk. Og jeg savner familien, venner, bøker, naturen osv. Menjeg har det også godt. Treffer mange spennende mennesker, og tror jeg er med på noe viktig.
Masse hilsen Bjørg